For de aller fleste vil året 2020 minnes om pandemi, lockdown, og covid-19. For oss har året 2020 vært noe helt annet og vi har nesten ikke lagt merke til at det har vært og fortsatt er en pandemi her i verden. Vi har vært i vår egen lille baby-boble. Januar 2020 ble Rafael født, rett før pandemien kom. Ikke mer enn to måneder senere hadde vi en ny graviditetstest. Shit tenkte jeg, to barn født samme år, er det mulig? Det er fortsatt uvirkelig. Vi sitter her nå med en ettåring og en baby på 6 uker. Det føles litt ut som tvillinger, den eneste forskjellen er at vi fikk en del måneder sammen med Rafael alene, og at de ikke er i samme utviklingstrinn såklart. Etterhvert vil de nok bli mer og mer like og samkjørte. De er jo pseudotvillinger som det heter når barn er født med mindre enn 18 måneder forskjell.
Da jeg ble gravid igjen etter fødselen kjente jeg hormonene med en gang. Jeg ble veldig rar, emosjonell, og kunne nesten se i speile at jeg allerede så gravid ut. Man liksom et “gravid” drag over ansiktet. Jeg sa til Stanislav at jeg er sikker på at jeg er gravid igjen. Vi ble begge utrolig glad men også litt nervøs når vi sto med positiv test i hånda. Følte meg ikke helt klar, og vi forberedte oss på en krevende tid fremover, men også all den kjærlighet disse små skulle gi oss, det er virkelig verdigfult.
Det er litt rart hvor ulik alle graviditeter er. Med Milan kjente jeg absolutt ingenting mentalt eller fysisk på kroppen. Med Rafael var det mest tungt på slutten og jeg var nok litt mer stressa sånn generelt. Derimot Kristina, graviditeten har vært en stor emosjonell karusell og det har vært utrolig tungt på kroppen. Jeg kom meg ikke igjen etter fødselen før jeg ble gravid. Graviditet rett etter en fødsel er ekstremt krevende og ikke noe jeg vil anbefale noen egentlig. To tette barn er fantastisk, men nå tenker jeg mest på kroppen din og hormonene. Fra å være aktiv med stor lidenskap for trening til å bli helt inaktiv har vært det tyngste mentalt for meg, kanskje noe av det vanskeligste jeg har opplevd i livet så langt. Til tider har jeg følt at jeg har mistet alt. Kroppen har vært ødelagt. Jeg vil også si at jeg mistet mye av den første tiden med Rafael da jeg ikke kunne bære han, og samtidig et stort behov for søvn. Enda har jeg ikke fått 100% mammatid med Rafael pga Kristina er førsteprioritet nå også. Stanislav har tatt mye ansvar for Rafael. Samtidig så er det så verdt alt sammen, det kommer til å bli så fint når de vokser sammen. Milan har nok også fått kjent på det å “miste” sin mamma opp i alt dette. Alltid bli prioritert sist, noe jeg kan se. Han var jo vant til å være den eneste, å plutselig nå må han dele oppmerksomheten med to små. Dette kjennes sterkt i mammahjertet, men heldigvis er Milan så stor at man kan forklare og forhåpentligvis forstår han. Men det er nok ikke lett for han heller. Nå som Rafael har blitt større ser man gleden og kjærligheten Milan og Rafael har for hverandre, det er bare helt ubeskrivelig fint å se på. Begge guttene er så snille og kjærlig med Kristina også, og jeg prøver å inkludere de så mye som mulig i alt jeg gjør når jeg ammer Kristina, skifter bleier eller gir henne et bad. Det er så fint å se hvordan alle tre gir hverandre klemmer og kyss. Så forsiktig og god med hverandre. Dette er noe av det fineste jeg har opplevd i livet, vi er så heldig som er en så fin gjeng og har hverandre.
Et spørsmål alle stiller meg; ønsker jeg flere barn? …. faktisk så gjør jeg det. Jeg har vært gravid sammenhengende i to år nå. Først må jeg få kroppen og fysikken min tilbake. Det kan hende vi synes det er fint sånn som det er nå, kanskje kan man ikke bli gravid igjen heller, ellers så blir det en ny graviditet om ikke så lenge. Nå handler det egentlig mest for oss å nyte tiden, få rutiner i hverdagen og være en familie.