Ca 2-3 måneder etter fødselen sto jeg med en positiv graviditetstest i hånda. Det var en stor overraskelse og litt sjokkerende, klarte ikke helt å forstå at jeg faktisk var gravid nok en gang. Vi var jo ganske positive til å få to tette barn da vi allerede var bestemt på flere før Rafael ble født, men kanskje ikke SÅ tett. Jeg hadde ingen anelse at det var mulig å bli gravid så raskt igjen og spesielt under amming.
Det er fortsatt ganske uvirkelig og helt utrolig at jeg nærmer meg slutten på denne graviditeten, altså jeg har vært gravid nå sammenhengende i 2 år. Vet nesten ikke hvor jeg skal starte eller hva jeg skal skrive om. Det er så mye som foregår i kroppen min, både mentalt og fysisk. Ikke visste jeg at denne graviditeten skulle bli en så stor påkjenning, og ikke minst å gå gravid med en nyfødt baby som trenger mammaen sin døgnet rundt.
Jeg har valgt å skrive litt om dette svangerskapet, hva jeg har gått gjennom, hvordan det kjennes på kroppen som ikke var kommet seg noen ting etter fødselen, om trening, det å forberede seg mentalt på en ny baby så tidlig, og ikke minst hvordan det er å være mamma til 2 barn med mindre enn 1 år mellom.
Det blir en tøff tid i vente, det er allerede tøft. Jeg går konstant med dårlig samvittighet over at jeg ikke kan være 100% mamma. Det er slitsomt, jeg har lite energi, det er vondt overalt, jeg kan ikke bære Rafael, og det er ikke alltid jeg kan prioritere tiden min med Milan fordi jeg må sove. Konstant med kynnere og symptomer på fødsel. Noen dager handler bare om å overleve. Samtidig er jeg så utrolig takknemlig for at vi nok en gang har fått denne muligheten, til å få et nytt barn. Det kan man ikke ta for gitt. Å se den store kjærligheten Milan allerede deler med meg og babyen i magen. Vi er så spente alle sammen. Ikke minst, tenk hvor gøy og fint det blir når rutinene kommer seg og ting faller mer på plass, når de to små vokser sammen og har hverandre i så nærme alder. Milan er så stolt og glad, og jeg er imponert over hvor mye han hjelper til hjemmet da han vet det er en travel tid.
Så jeg er ikke bekymret. Kjenner jeg er litt nervøs for fødselen, men samtidig har jeg ikke hatt noe problem med å takle denne smerten. Tror jeg er mest redd for tiden etter, hvordan skal jeg klare å komme meg etter dette?
Det er bare 10 uker igjen og vi gleder oss enormt mye til å se hvem som kommer <3