Kategori: Generelt

Det var mandag og jeg var kommet til svangerskapsuke 36+1. Hadde en time til jordmor denne dagen. Lille jenta i magen hadde det fint og alle prøvene så fine ut. Jeg fortalte jordmor at torsdag uken før kjente jeg en merkelig følelse i magen og fikk akutte sterke smerter. Det var ikke rier, men det var som om hun datt ned i bekkenet mitt og presset på alle nervene mine. Da fikk jeg litt panikk og begynte å ringe rundt til noen venner som vi hadde som backup for å passe Rafael at noe kunne skje når som helst. Kjente rett og slett på litt angst og uro etter denne dagen. Hadde litt smerter og noe veldig vannaktig kom ut litt og litt, spesielt ved bevegelse. Var det urin eller fostervann? Litt merkelig å lekke også etter toalettbesøk, men samtidig vet jeg at en baby presser på absolutt alt inn i deg så rare ting som å lekke urin ukontrollert kan jo skje. Jordmor bestemte seg for å sende meg på fødepoliklinikken på sykehuset bare for å ta en sjekk. Det var jo tross alt enda prematur uke.

 

Jeg ble godt tatt imot på poliklinikken. Det ble gjort en ultralyd som viste rikelig med fostervann. Jenta hadde det fint i magen og vi kunne se at hodet lå veldig godt ned i bekkenet. Så ble det gjort en gynekologisk undersøkelse hvor legen kunne se en liten mengde vann liggende helt inn ved livmorhalsen. Det kom ikke noe mer, så legen ble veldig usikker. Det ble konstatert at dette måtte være fostervann og jeg fikk beskjed om å legges inn på fødeavdelingen.

 

Det som skjer når man har vannavgang i uke 36 er at man starter opp med antibiotika da det er fare for infeksjon. Deretter venter man på at man skal få rier av seg selv. Hvis man ikke får rier naturlig vil man i uke 37 bli satt i gang. Grunnen til at man venter er for å ikke føde et prematur barn.

 

 

Så nå skjedde altså akkurat det samme, på samme dag, sånn som med Rafael. Så innen 6 dager skulle jeg altså føde et barn. Jeg kjente en liten skuffelse, at jeg skulle bli liggende på sykehus med antibiotika, alene, uten å være sammen med Stanislav, Rafael og Milan. Hvorfor kunne ikke bare fødselen komme med rier av seg selv til termin? Heldigvis sa legen at jeg kunne dra hjem så lenge jeg kom hver gang jeg skulle ha antibiotika (som var hver 4.time), og tilbringe natten på sykehuset.

 

Hver gang jeg gikk hjem kjente jeg at noe vannaktig som sivet ut, ikke store mengder. En av dagene på vei hjem kom det så mye at alt ble bløtt helt ned til knærne nesten. Det var utrolig ekkelt. Da jeg fortalte dette til jordmor sto legen å lo av meg, for det måtte jo sett veldig dramatisk ut om noen hadde sett meg. Haha. Men ingen rier kom og det roet seg etter denne dagen. Alle prøvene som ble tatt var fine og jenta hadde det fortsatt fint i magen. Jeg kjente på litt masrier eller kynnere, men tenkte at dette er jo helt normalt uansett i uke 36. 

 

 

Så kom dagen da jeg var i uke 37. For å være helt ærlig skal jeg innrømme at jeg ikke hadde motivasjon i det hele tatt til å skulle starte å føde. Følte meg absolutt ikke klar, og den følelsen at du bare sitter å venter på helt sinnsyke smerter, er jo bare helt sykt. Så kom den klassiske tanken, vil jeg kunne elske en ny baby allerede nå igjen? Kommer jeg til å ha den samme følelsen denne gangen som da Rafael kom på brystet mitt? Jeg hadde jo nettopp født en baby. Men så vet jeg jo at en mamma kan aldri føle nok kjærlighet.

 

Søndag, 20.12.20, uke 37, kl 12. Nå var vi i gang.

 

Legen kom inn og fortalte meg at vi skulle starte med en ballong. Herregud tenkte jeg, den der ballongen som alle snakker om, alle historiene om de ekstreme sterke syke riene som kom av denne ballongen. Hvordan i alle dager fører man denne ballongen gjennom livmorhalsen og inn til hodet til babyen, uten at det må gjøre ekstremt vondt? Legen lo av meg og trygget meg på at jeg ikke kom til å kjenne noe som helst. Jeg kjente absolutt ingenting! Ballongen skal sitte i maks 12 timer før den tas ut, men faller ut av seg selv når man begynner å få åpning.

 

Kl 12.30 kom ballongen ut etter at jeg satt meg opp på senga. Etter en time kom det en del rier, men de var veldig svake. De tok seg ikke opp og dabbet mer eller mindre av etter en liten stund.

 

Kl 18 ca startet de med å sette tabletter ved livmorhalsen for å stimulere til rier. De tok også sjekk og kunne fortelle meg at jeg hadde litt åpning, kanskje 3 cm, og at hodet lå veldig langt nede. Det ble satt inn en tablett. Fikk noen få sterke rier, men fikk igjen masrier, som da kjennes ut som lette menssmerter.

 

Planen var på grunn av covid-19, at med en gang jeg kjente sterke rier, eller at åpningen ble større skulle Stanislav få komme, da alle var helt sikker på at dette kom til å gå kjempefort hvis jeg fikk rier. Fikk litt angst av tanken. Hadde fortsatt fødselen til Rafael klart i minnet, og disse smertene, hva kan jeg si, det er ikke noe du gleder deg til.

 

Riene kom regelmessig og jeg fikk en ny tablett etter 4 timer. Det kjentes fortsatt ut som menssmerter, bare litt vondere, eller kanskje det var mye vondere, men jeg sammenlignet smertene med riene fra Rafaels fødsel som jeg ikke hadde glemt.

 

Kl 23 sendte jeg en melding til Stanislav at han måtte komme. Riene var mye sterkere nå og jeg visste ikke helt hvor vonde de måtte være før det skjedde noe mer. Den siste meldingen jeg sendte; “Det går fremover, men jeg har skikkelig lite motivasjon for denne fødselen. Vet ikke hvorfor. Jeg tror det er fordi jeg føler jeg nettopp har født et barn og er ganske trøtt og sliten av hele greia nå. Jeg ikke klar for den siste etappen og alle disse følelsene. Eller så er det fordi jeg er alene”. Etter 10 min var Stanislav her og alt føltes så mye bedre.

 

En ny sjekk ble gjort etter midnatt og da hadde jeg 4 cm åpning. Vi var på observasjonsenheten, så nå skulle vi få gå over til føderommet. Vi ble tatt godt i mot av en herlig jordmor. Riene var fortsatt regelmessige men svak. Kjente nesten ingenting når jeg lå i sengen, men da jeg var oppe å gikk ble de sterkere. kl 04.00 bestemte vi oss for å ta en ny sjekk. Jordmor kjente en liten vannballong og spurte om vi ikke bare skulle ta vannet. Jeg var dødstrøtt og sliten. Av erfaring vet jeg godt at det ikke er lurt å føde mitt på natten på grunn av at man ikke har nok energi. Jeg tenkte meg litt om, men jordmoren ville virkelig ta vannet. Jeg så på skjermen at riene mine kom hvert 2 minutt, det bare gjorde ikke så vondt. Det jeg ikke tenkte på var at hvis hun tok vannet ville nok riene sikkert gå over til det ekstreme uten en eneste pause, når de allerede kom så tett. Jeg sa vi skulle ta vannet. Det angrer jeg på at jeg sa ja til, hva tenkte jeg egentlig?

 

kl 04.20 ca tok jordmor vannet. Ja riene kom, en etter en, uten en eneste pause, så vonde at jeg ville kaste opp og holdt på å besvime flere ganger. Det var 10 ganger verre enn med Rafael. Jeg mistet all kontroll og hadde ikke noe energi å hente. Klarte ikke å finne en eneste stilling hvor jeg kunne puste. Ikke visste jeg om disse riene hadde noe effekt, som gjorde alt enda verre. Etter 30 min spurte jeg om epidural, for jeg trengte å hente meg inn igjen. Jordmor tok en sjekk og jeg hadde allerede 9-10 cm åpning. Så da var det egentlig bare å vente på pressriene. Jeg spurte om ikke jeg bare kunne presse en gang for å se hva som skjedde, og da jeg gjorde det kom hun helt ned i bekkenet og var nesten på vei ut. Et press til og hodet kom og deretter tok jeg henne ut og opp selv og la henne på brystet mitt.

 

 

Kroppen var i sjokk og jeg klarte ikke å slappe av å nyte at hun var ute. Jeg prøvde å se på henne og jeg så på Stanislav, endelig var det over og hun var her. Hun skrek en gang og så ble det stille. Jeg har jobbet på fødeavdeling i noen år og skjønte da med en gang hva som skjedde. De stimulerte henne men hun ville ikke skrike. Så ble barneleger ringt på og det kom flere folk stormende inn på rommet med masse utstyr. jeg var veldig rolig og følte meg trygg, vi kunne ikke vært på et bedre sted. Stanislav var mer bekymret, så jeg ba han om å gå å se sammen med legene, men han ville være sammen med meg. Etter en liten stund bestemte de seg for å legge inn Kristina på nyfødt intensiv.

 

 

Så der la vi sammen, uten Kristina, etter denne intense timen hadde vi ingen premie å kysse og kose på. Jeg fortalte Stanislav om at alt ville gå fint men de må gjøre det som er best for Kristina. Jordmor sa alt var fint, hun var helt frisk, men det var en rask fødsel på bare 1 time, og hun hadde fortsatt litt vann på lungene. Vi skulle få møte henne snart igjen. Så sa jeg til Stanislav; “jeg vet ikke engang hvordan hun ser ut”. Så ble jeg bare helt tom og trist, samtidig som jeg var så glad for at vi endelig snart skulle få være sammen med jenta vår <3

 

Kristina kom til verden 21.12.20 kl 05:22. Hun var 2740g og 47cm lang.

 

 

//Bilde fra Pinterest

Nå er det på tide å lage en liste over hva vi trenger til den nye babyen. Vi har en del fra Rafael som fortsatt kan brukes, men så mangler vi en god del også. Som snart 3 barnsmor skulle man neste tro at man har alt på plass, god oversikt over hva som finnes, og vet hva som er best. Men til tross for at jeg fødte en baby for 9 måneder siden føler jeg meg helt blank og som førstegangsfødende.

Vi har en del ting som begynner å bli gammel og jeg har begynt å gi bort en del slik at vi kan skaffe nye ting denne gangen. det er jo et hav av produkter og ting til babyer. Derfor lurer jeg på hva er dine beste tips til en baby av utstyr, klær og ting. Hva er du fornøyd med og tenker at en burde ha? Hvis det er noe du ikke har vært så fornøyd med så fortell gjerne det også.

Jeg har sett igjennom en del butikker og fant noen favoritter hos @babyshop … De har så utrolig mye fint!

Voksi® Urban Footmuff Gray 2395kr//2-i-1 Elektrisk & Manual Bryst Pumpe 1539kr//Digimonitor 2.4″ Baby Monitor Gold 2495kr//Rosie Stelleveske Vegan Lær Svart 835kr//Smokk Midnight Fly 79kr//Smokk Playful Pepe 89kr

Easy Baby Carrier Beige 1295kr//Quilted Toalettmappe Grå 279kr//Olof Rectangle Playpen i Hvit 1599kr//Changing mat, forest floor rose 499kr//Moments Smokkholder Mørkegrå 139kr//150 ml Sutteflaske Quiet Grey 290kr

Kori Dørvakt Essential Blue 1795kr//Sleep Carrier Volume 2 Baby Nest Sandy Beige 1499kr//Vassvik Moses Basket Frill White 999kr//Closer To Nature Helse &Pleie Sett//Avslappende Olje 389kr//Orthodontic Silicone Bambus Smokk Lily White 3m+ 89kr//Nourishing, Soothing and Protective Body Cream 679 kr//Natural Rubber Bambus Smokk Chocolate 3m+ 89kr

 

Bleie Bøtte 1199kr//Muslin Junior Sengesett Olive SE 699kr//Muslin Klut Olive Green 59kr//Sikkersøvn Evolution 899kr//Muslin Klut Dusty Rose 59kr//Steamy Dampsterilisator//Väddö Bedside Krybbe Hvit 1999kr//Amme Pute Feather Pink 699kr

Ornö Bed Changing Table White 749kr//Kalesje Tea Brown 1099kr//Sleepy Crocodile Pute Daydream 799kr//Cosy Nest Grå 1499kr//Magda Muslin Teppe Yellow Mellow 409kr//Snuggle Cuddle Teppe Art Deco 249kr//Baby Cot 60 X 120 Cm Grey 4999kr//Recycled Cotton Pledd Blå 229kr

Disse er noen favoritter. Det er alt for mye fint og jeg kan se på babyting hele dagen. Hva synes du var det mest nødvendige til din baby? Tar i mot alt av tips.

 

Ca 2-3 måneder etter fødselen sto jeg med en positiv graviditetstest i hånda. Det var en stor overraskelse og litt sjokkerende, klarte ikke helt å forstå at jeg faktisk var gravid nok en gang. Vi var jo ganske positive til å få to tette barn da vi allerede var bestemt på flere før Rafael ble født, men kanskje ikke SÅ tett. Jeg hadde ingen anelse at det var mulig å bli gravid så raskt igjen og spesielt under amming. 

 

Det er fortsatt ganske uvirkelig og helt utrolig at jeg nærmer meg slutten på denne graviditeten, altså jeg har vært gravid nå sammenhengende i 2 år. Vet nesten ikke hvor jeg skal starte eller hva jeg skal skrive om. Det er så mye som foregår i kroppen min, både mentalt og fysisk. Ikke visste jeg at denne graviditeten skulle bli en så stor påkjenning, og ikke minst å gå gravid med en nyfødt baby som trenger mammaen sin døgnet rundt. 

 

 

Jeg har valgt å skrive litt om dette svangerskapet, hva jeg har gått gjennom, hvordan det kjennes på kroppen som ikke var kommet seg noen ting etter fødselen, om trening, det å forberede seg mentalt på en ny baby så tidlig, og ikke minst hvordan det er å være mamma til 2 barn med mindre enn 1 år mellom. 

 

 

Det blir en tøff tid i vente, det er allerede tøft. Jeg går konstant med dårlig samvittighet over at jeg ikke kan være 100% mamma. Det er slitsomt, jeg har lite energi, det er vondt overalt, jeg kan ikke bære Rafael, og det er ikke alltid jeg kan prioritere tiden min med Milan fordi jeg må sove. Konstant med kynnere og symptomer på fødsel. Noen dager handler bare om å overleve. Samtidig er jeg så utrolig takknemlig for at vi nok en gang har fått denne muligheten, til å få et nytt barn. Det kan man ikke ta for gitt. Å se den store kjærligheten Milan allerede deler med meg og babyen i magen. Vi er så spente alle sammen. Ikke minst, tenk hvor gøy og fint det blir når rutinene kommer seg og ting faller mer på plass, når de to små vokser sammen og har hverandre i så nærme alder. Milan er så stolt og glad, og jeg er imponert over hvor mye han hjelper til hjemmet da han vet det er en travel tid.

 

 

Så jeg er ikke bekymret. Kjenner jeg er litt nervøs for fødselen, men samtidig har jeg ikke hatt noe problem med å takle denne smerten. Tror jeg er mest redd for tiden etter, hvordan skal jeg klare å komme meg etter dette?

Det er bare 10 uker igjen og vi gleder oss enormt mye til å se hvem som kommer <3 

 

16.01.20 – Vi startet dagen med den siste tabletten. Antibiotika skulle jeg fortsette med helt til Rafael kom. Det var ingen effekt av tabletten denne gangen heller. Det ble bestemt at vi kunne dra på fødeavdelingen kl 12 og starte med drypp.

 

Vi kom på fødeavdelingen. Vi snakket med jordmor om at vi skulle starte med drypp, og så snakket vi litt generelt om min forrige fødsel og hvilke tanker jeg hadde denne gangen. Dette var en helt merkelig situasjon, at vi sitter og snakker om fødselen uten å være i fødsel og vi visste at mest sannsynlig ville han komme i dag. 

 

 

Med Milan hadde jeg blødning på 2 liter, slik at det var noe de ville være forberedt på. Jeg sa også at jeg kunne tenkte meg epidural om det ble et behov for det. Men ellers tenkte jeg at vi fikk bare ta det som det kommer, men at jeg var veldig redd siden jeg ble igangsatt nå.

 

Jordmoren undersøkte meg og kunne få 4 cm hun også. Hun kjente en vannballong og mente at det var bedre om hun bare tok vannet og kanskje riene ville starte av seg selv. 

 

 

Vannet ble tatt kl 13:30 ca, og etter bare 10 minutter kunne jeg allerede kjenne rier bygge seg opp. Hver eneste ri som kom ble vondere og kraftigere, som et elektrisk støt gjennom kroppen. Jeg var veldig nyskjerrig på om disse kraftigere riene allerede hadde en effekt på livmorhalsen så vi bestemte oss for å sjekke. Å ligge på rygg med vonde rier er bare helt grusomt. Jordmor var litt skeptisk da hun var redd jeg skulle miste motet om det ikke var mye fremgang, men jeg var klar over at dette kunne ta sin tid. 

 

Kl 14:30 – 5-6 cm åpning og veldig tøyelig og tynt. Hun spurte om jeg ville ha epidural nå eller om jeg bare skulle fortsette. Akkurat nå var riene så vonde at alt ble svart når de nådde toppene, jeg kunne ikke snakke eller noe, og jobbet meg godt gjennom dem. På grunn av alle ledningene kunne jeg nesten ikke bevege meg og ikke være i vann. Jeg måtte ha registrering på magen hele tiden, i tillegg til elektrode på hodet til babyen. Men en sekk på senga hvor jeg kunne lene meg fremover var det som hjalp mest. Det var vondt og allt handlet om å overleve nå, jeg fikk ikke helt tid på å “bli vant” med smertene når det gikk så fort. Jeg spurte jordmor hva hun tenkte, hva om jeg ikke tar epidural? Hun mente han ville være ute innen en time ca. Kjente jeg var veldig skeptisk, sa hun dette bare for å hjelpe meg til å holde ut videre? Så ingen epidural eller annen smertelindring ble igangsatt. Jeg ba Stanislav om å massere meg bak på ryggen og ved bekkenet. Han presset hardt med hendene og vrikket litt på bekkenet mitt, noe som ga veldig god smertelindring. Jeg følte meg allerede tom for energi, hvorfor? kanskje fordi alt skjedde så fort. Husker jeg sa til Stanislav at jeg følte meg allerede sliten.

 

 

Kl 15:00 – kjente jeg plutselig litt trykking? Med Milan hadde jeg epidural, men så høy dose at jeg ikke kjente trykking i det hele tatt, så jeg ble veldig usikker. Jordmor mente at nå var det ikke lenge til han var ute, hun var helt sikker på at jeg kom til å begynne å trykke på riene. Jeg sto med prekestolen, men jordmor var litt redd for at han plutselig skulle komme, så jeg kom meg opp i sengen, i en stilling hvor jeg hadde en sekk foran meg. Jeg kunne stå på knærne og slappe av i overkroppen. Jeg synes det er behagelig med en slags vektløshet under riene, spesielt i overkroppen. Stanislav sto foran meg slik at vi kunne jobbe sammen og holde hverandre i hendene. Smertene hadde toppet seg enda litt, så nå fikk jeg også følelse av å måtte kaste opp, noe jeg heldigvis slapp unna.

 

 

15:30 – det var vaktskifte og jordmor sa jeg måtte ringe på om jeg følte trykking. Første rie som kom når hun gikk ut døra kjente jeg trykking og ba Stanislav om å ringe på. Hadde ingen anelse på hvor fort det kom til å skje eller hvor mye trykking jeg skulle kjenne før han kom. 

 

 

15:45 – Nå trykket det skikkelig til og jeg kunne kjenne at han kom lengre og lengre ned i bekkenet. Trykkingen var ekstrem, ikke veldig vondt egentlig, men det var en følelse at jeg kom til å eksplodere om jeg trykket for hardt, så jeg var litt usikker og nervøs. Men kroppen gjorde jobben nesten selv, samtidig ville jeg ikke trykke for lenge så jeg prøvde å trykke så hardt jeg kunne. Tror jeg klarte 3 runder på hver rie. Mellom riene drakk jeg litt saft for å ha litt energi. Noe som var litt komisk var at jordmor snakket norsk til meg og Stanislav snakket engelsk. Så når jordmor sa pust så sa Stanislav trykk. Så jeg ga dem alle klar beskjed om å samarbeide, hvis jeg skulle gjøre alt riktig, for det ble alt for mye for meg. Haha! Nå kom det jordmor nummer 2 og barnepleier, klar for å ta i mot lille Rafael.

 

16:00 – Plutselig kjenner jeg at hodet står i åpningen og det ble veldig vanskelig å bare puste når jeg kjente trykkingen, så jeg var litt redd for rifter hvis han kom ut for fort. Men jordmor var utrolig flink og veiledet meg hele veien, aner ikke hva jeg skulle gjort uten dem, de er så utrolig flinke, har ikke ord. Nå kjente jeg hodet sto ut og jeg spurte om Stanislav ville se, men jordmor sa at han burde være sammen med meg slik at vi hadde dette øyeblikket sammen. Kjente skuldrene til Rafael var på vei ut, dette var veldig vondt. 

 

16:05 – Rafael kom til verden <3 Endelig kjente jeg en lettelse i kroppen, jeg snudde meg og satt meg ned for å ta imot Rafael på brystet mitt. For en følelse! Endelig var han her og endelig var vi ferdig. Helt uvirkelig følelse, jeg har ingen ord som kan beskrive dette. Fødselen varte i 2,5 time. Ingen rifter, ingen blødning, jeg følte meg i skikkelig fin form, jeg var virkelig til stede. 

 

 

Vi sendte bilde til familie og det kom som et sjokk for alle. Ingen visste hva som foregikk og at vi ventet Rafael allerede nå. Ingen visste navnet hans heller. Vi ringte storebror og sa allerede etter 2 timer at han kunne komme på besøk. Denne følelsen kan ikke beskrives. 

 

 

 

13.01.20 – Vi fortsatte med antibiotika hver 4. Time. Legen fortalte oss at de ville vente til jeg var i uke 37+0 før de startet i gang fødselen. Ukene regnes litt forskjellig, når jeg er i uke 37+0 er jeg inn i svangerskaps uke 38. De ville altså vente to dager, men samtidig mente de også at han burde være ute innen 4 dager, med tanke på vannavgang. Registreringene av babyen var fortsatt fin, så Rafael hadde det bare fint i magen.

 

(Som sykepleier forklarer jeg i en video til Stanislav hva som foregår, haha.)

 

Vi innså at vi kom til å bli noen dager på sykehuset, noe vi syntes var helt greit. Men den såkalte fødebaggen som ble pakket inneholdt veldig lite klær, så vi bestemte oss for å hente Milan i barnehagen og dra hjem en tur for å pakke mer. Det var veldig gøy og spennende å fortelle Milan at vi nå var på sykehuset fordi vi ventet på at lillebror skulle komme. Milan skulle til Miami på lørdag, så jeg var veldig spent på om han skulle få tid til å se lillebror før han dro. Vi spilte nintendo sammen og laget middag. Jeg fortalte Milan at neste gang jeg ringer er lillebror her. Milan var sammen med pappaen sin og besteforeldrene.

 

(Det ble mye god vegansk mat fra Persilleriet)

 

(bilde av Milan som ble tatt nå i Miami)

 

Det ble tatt infeksjonsprøver to ganger daglig, de var normal, litt forhøyet, men så lite at det kunne være på grunn av hva som helst. Jeg begynte faktisk å føle meg litt syk og tenkte kanskje det var influensa på gang.

 

14.01.20 – Denne dagen føltes det ut som jeg virkelig skulle få influensa og ble ganske bekymret for å skulle være kjempesyk og føde samtidig. Jeg kom på at jeg hadde 40 i feber noen dager før Milan kom. Å føde mens man har influensa må være skikkelig tungt, jeg kan ikke forestille meg dette.

 

(Det ble spist 1000 kjeks sikkert. Rafael sov såklart hver gang det skulle registreres. Jeg vil aldri smake en kjeks igjen).

 

Det ble tatt en ultralyd for å måle lengde og vekt på gutten vår og fostervannet i magen. Fostervannet hadde fylt seg opp så det var nå normal mengde igjen, hodet lå som en propp ned i bekkenet mitt. Babyen hadde det fortsatt bare fint, og han ble målt til å veie over 3000 gram. Det kom veldig overraskende, en baby 3 uker før termin så stor.

 

Legen kom litt ut på dagen og vi snakket om igangsetting, og siden jeg følte jeg begynte å bli syk bestemte vi oss for at vi like gjerne kunne starte i dag. Hun mente at jeg mest sannsynlig egentlig var i uke 37 i dag, en dag til og fra spilte liksom ingen rolle.

 

(Hahaha. Vi gikk over til isbiter, klarte ikke tanken på å spise mer kjeks.)

 

Det ble startet opp med tabletter vaginalt som skal modne livmorhalsen. Maks 8 tabletter totalt og hver 4 time, så dette kunne også ta sin tid. Etter første tablett kjente jeg litt mensmurringer, men ingen flere tegn på modning.

 

15.01.20 – Jeg kjente mensmurringer hele natten, kanskje noen rier, men veldig lite. Da jeg ble sjekket hadde jeg i løpet av natten fått 3-4 cm og var veldig tøyelig, hun kunne til og med kjenne en ballong, altså fostervannet som bulte ut. Så hvis jeg fikk noen skikkelig rier nå ville det nok gå fort.

 

 

Vi fortsatte med tabletter, de hadde lite effekt og det var ingen forandring ved undersøkelsene. Vi gikk mange turer, og da kunne jeg virkelig kjenne at hodet var langt nede, da det føltes ut som han var mellom bena mine, veldig rar følelse. Vi tok litt “trappetrening”, gikk en del etasjer opp. Men jeg passet på å slappe av også, for å ikke bruke opp energien min.

 

(De fleste bildene er fra videoer, så de er utrolig dårlig kvalitet på, beklager)

 

Mot midnatt hadde jeg igjen 2 tabletter. Om disse tablettene ikke fikk meg i fødsel måtte de starte med drypp som får i gang rier, eller keisersnitt om drypp ikke hadde noe effekt eller om babyen skulle bli veldig stresset av denne situasjonen.

 

37 fullgåtte uker, 9 måneder, plutselig var det tomt, men samtidig ikke, hjertet er så full av kjærlighet. Det er utrolig hvordan menneskeroppen, spesielt oss kvinner, fungerer, at bare på 9 måneder har du laget en baby som er klar for å møte denne verden. Når han ligger der å sover, og er så søt, tenker jeg at jeg vil bare ha fler. Hvordan kan man få nok av disse små skapningene? Hjertet mitt smelter.

 

Slik ser jeg ut 4 dager etter å fødsel med mitt barn nummer 2, det er utrolig hvor mye kroppen går tilbake til seg selv, hver dag. Jeg er utrolig stolt av kroppen min. Gikk akkurat nok opp i vekt tilpasset min kropp, har ingen tanker om trening enda og jeg spiser akkurat det jeg vil. Jeg har fått så mange kommentarer på at magen er liten, om jeg spiser, hvorfor jeg trener. Mange var sikker på at min baby var alt for liten, spesielt da jeg er vegetarianer i tillegg. Jeg forventet faktisk han til å være mindre på grunn av fødsel i uke 37. Men Rafael var jo like stor som storebror som kom til termin, helt utrolig. Men jeg bryr meg ikke og det er fasinerende at andre bruker så mye energi på å tenke slike tanker om andre. Vær stolt av deg selv du også og gjør det som er best for deg.

 

Rafael kom ganske uventet til denne verden, det var enda en stund til termin.

 

10.01.20 – Det ble arrangert babyshower og vi snakket om at det kanskje nå var på tide å pakke fødebaggen. Jeg hadde jo ikke tenkt så mye på fødebaggen egentlig, da jeg var i uke 36, og enda 4 uker igjen til Termin. Milan kom jo til termin så jeg hadde på en måte forventet det det, eller gå over. Så jeg tok alt veldig rolig. Jeg nevnte fødebaggen når jeg kom hjem, men Stanislav var også veldig rolig og sa at det kunne vi jo ta etterhvert, hva skal man liksom pakke spurte han.

 

 

 

11.01.20 – Lørdagen kom og jeg begynte å bli litt stresset over denne fødebaggen som svirret i hodet mitt hele tiden. Jeg sa til Stanislav at jeg tror det er på tide å pakke. Hvis jeg plutselig skulle få rier, hvordan skal vi få med oss det vi trenger, jeg ville virkelig ikke sette meg selv i denne situasjonen. Men jeg hadde jo ingen klare symptomer på at noe skulle skje heller. Jeg sa også til Stanislav at i dag må vi ut å handle et antrekk vi ønsker å ha til gutten vår når han blir født, å jeg følte virkelig at dette må skje i dag. Vi har mye klær etter Milan, men det er noe spesielt med å kjøpe et antrekk du har valgt selv.

 

 

 

Vi hadde også begynt å pakke ned i leiligheten, slik at den nå nesten er sterilisert kan man si. Dette var også noe vi fikk over oss at det var viktig å få unna denne uken, hvertfall så mye vi kunne, slik at vi heller kunne kose oss med Milan og den nyfødte.

 

Symptomer jeg hadde var jo ikke så mye forandret egentlig. Nedpress, stikking i underlivet, mensmurringer osv. 

 

12.01.20 – Klokken var 03, midt på natten. Jeg sov lite og ingenting i slutten av svangerskapet, så jeg hadde enda ikke sovnet. Plutselig begynte det å bli bløtt, som om jeg tisset på meg, så jeg sto opp av sengen. Jeg hadde en kraftig blødning og skjønte egentlig ingenting. Det var en mørk farge, så jeg gikk ut på stua for å se om jeg blødde mer og da kom det mer vann. Jeg sto midt på gulvet og så ned at det dryppet vann, men jeg klarte ikke å forstå om dette var fostervann eller urin, alt var bare helt merkelig. Så kom det en blødning igjen. Jeg sa til Stanislav at jeg var usikker på om det kanskje kom fostervann. Jeg gikk i dusjen og kledde på meg, så ringte vi føden.

 

Jeg fortalte slik det var, at det var umulig å si om det var vannavgang, men at jeg samtidig synes det var rart at det kom væske uansett om jeg holdt meg eller ikke. Da jeg var i uke 36 fant vi ut at jeg burde komme for en sjekk, det er jo litt andre rutiner når du er under uke 37. Jeg tok på meg et bind slik at jeg kunne se om det kom mer. 

 

Men så var det denne såkalte fødebaggen. Jeg sto på gulvet og lo litt, sa at NÅ må vi pakke denne baggen om vi vil eller ikke, fordi vi aner ikke hva som foregår nå. Også ble det litt sånn tull. Ingenting var klart. Jeg bare kastet noen antrekk i en bag, toalettsaker osv. Det samme til babyen, noen antrekk bare. Så vi endte opp med en slags fødebag med alt mulig rart oppi.

 

(måtte lage dette innlegget på sykehuset, om fødebaggen)

 

Da vi ankom sykehuset var kl 05 ca. I det vi gikk inn kjente jeg igjen at noe sivet ut, en slags væske. Vi ble tatt godt i mot og startet CTG registrering av barnet. Vi var spente og visste ikke noe som helst, men da jeg har jobbet på fødeavdelingen før visste jeg at hvis dette er vannavgang så må babyen ut etter så så lang tid. Gutten vår hadde det bare bra, så det var betryggende.

 

(oppdatering uke 37 gjorde vi også på sykehuset)

 

Det var fullt på føden, så alt tok veldig lang tid. Ingen av oss hadde sovet, så vi prøvde å sove litt. Kl 10 kom legen for å undersøke meg. Nok en gang kjente jeg vann som sivet ut. Under undersøkelsen var ingenting som sto å pulserte, så blødningen var kanskje festeblødning (men jeg hadde også en blødning for 1-2 uker siden), eller bare et lite kar som bristet. Hun tok en ultralyd, babyen lå med hodet ned, men fortsatt ingen åpning og ingen tegn til at vannet gikk hvis hun rørte på hodet til babyen. Men det var mindre fostervann, så det ble konkludert at det var vannavgang.

 

(Klokken var 12 på dagtid og vi hadde vært våken i mer enn 24 timer. Nå var vi trøtt og ønsker bare å hvile oss. Vi var litt redd for at riene skulle starten uten noe søvn)

 

Vi fikk et rom på observasjonsenheten og oppstart av antibiotika hver 4.time for å unngå en eventuell infeksjon hos barnet, nå som hinnen inn til barnet var brutt. En jordmor undersøkte meg også å sa at ingenting var modent enda, men hodet var utrolig langt ned.

 

Ingen visste noen ting og vi ønsker å holde dette for oss selv helt til gutten vår ble født. Bare nyte denne tiden sammen alene.

 

 

 

Dette var en test jeg tok før babyen vår var født.

 

Mange lurer på hvilket kjønn vår baby har og tenkte det kunne være gøy å svare på disse mytene og se hva kjønnet er ut i fra dette.

Vi kommer til å avsløre kjønnet denne uken <3 Vi gleder oss.

 

Fosterets hjerteslag over 140 – jente
Fosterets hjerteslag under 140 – gutt
Babyen vår har hjerteslag mellom 150-160.. Svar: jente

 

Mamma er kvalm de første ukene – jente
Mamma er ikke kvalm de første ukene – gutt
Jeg var veldig kvalm og sengeliggende de første ukene.. Svar: jente

 

Mamma har cravings på sure og friske ting – jente
Mamma har cravings på salte og fete ting – gutt
Absolutt sure og friske ting, kanskje litt søtt også… Svar: jente

 

Mamma plages av halsbrann – jente
Mamma plages ikke av halsbrann – gutt
De siste ukene har jeg skikkelig mye halsbrann, hele tiden… Svar: jente

Mamma plages ikke av hodepine – jente
Mamma plages av hodepine – gutt
Vet ikke om jeg plages av hodepine akkurat, men har hatt hodepine siste to ukene… Svar: gutt

 

Mamma legger på seg mest på hofte og rumpe – jente
Mamma legger på seg mest bare på magen – gutt
Tror ikke jeg har lagt på meg noe særlig, værken på magen eller på hoftene. Men hvis jeg skal si noe så må det vell være magen… Svar: gutt

 

Mamma er ubekymra – jente
Mamma er bekymra – gutt
Lite bekymret da jeg ikke lar bekymringer styre meg i det hele tatt. Jeg er mer en person som tror at alt skjer for en grunn, var ikke mye bekymret i starten heller… Svar: jente

Mamma taper sin skjønnhet i svangerskapet – jente
Mamma kler svangerskapet – gutt
Hva skal man svare? Man ser jo annerledes ut som gravid. Hvor mye kan en jentebaby ta din skjønnhet? kan du være gravid å ikke kle svangerskapet?… Svar: gutt

 

Pappa legger ikke på seg – jente
Pappa legger på seg – gutt
Barnefar har ikke lagt på seg noe i dette svangerskapet, annet enn muskler da han trener mye. Haha… Svar: jente

 

Mammas nese er ikke mer hoven i svangerskapet – jente
Mammas nese er mer hoven i svangerskapet – gutt
Usikker.. ansiktet mitt er generelt litt større eller rundere i svangerskapet… Svar: gutt

 

Mamma plages med blødende tannkjøtt – jente
Mamma plages ikke med blødende tannkjøtt – gutt
Jeg blør ofte når jeg pusser tennene, hvis det teller som plages med blødende tannkjøtt?… Svar: jente

Hårene på leggene til mamma vokser fortere – jente
Hårene på leggene vokser så vanlig – gutt
Ikke noe jeg har tenkt over i det hele tatt… Svar: gutt

 

Mamma hovner mye opp på slutten av svangerskapet – jente
Mamma hovner lite opp på slutten av svangerskapet – gutt
Uke 27, er jeg på slutten? Kanskje ikke helt. Er litt hoven faktisk. Men hvordan det blir på slutten er vanskelig å si… Svar: gutt

Mammas føtter er som før – jente
Mammas føtter er kaldere – gutt
Føttene mine er nok varmere enn før, sikkert på grunn av blodmengden i kroppen… Svar: jente

Mamma løfter koppen sin ved å ta rundt hele koppen – jente
Mamma løfter koppen sin ved å ta i hanken – gutt
Jeg drikker te akkurat nå og da la jeg merke til at jeg tar rundt hele koppen, fordi den er så varm og god… Svar: jente

Mamma viser fram hendene sine til andre med håndflata opp – jente
Mamma viser fram hendene sine til andre med håndflata ned – gutt
Tror nok at hvis noen hadde spurt meg om å få se hendene mine hadde jeg vist dem med håndflata ned, da jeg hadde tenkt at de vil se neglene mine osv. Haha… Svar: gutt

Mamma sover med hodet mor nord – jente
Mamma sover med hodet mot sør – gutt
Har ingen aning så denne kan jeg ikke svare på.

Kommende mormor har hårfargen i behold eller farger håret – jente
kommende mormor har grått hår – gutt
Tror mamma farger håret sitt, har ikke sett henne med grått hår… Svar: jente

Vokser brystene mye – jente
Vokser brystene lite – gutt
Har små pupper i utgangspunktet, de har vokset en del, men hva betyr mye? vet ikke helt hvor mye pupper kan vokse, men hvis de kan vokse flere størrelser opp så vokser de vell ikke så mye… Svar: gutt

Ikke så aktiv baby i magen – jente
Svært aktiv baby i magen – gutt
Babyen har nok ikke vært så kjempe aktiv frem til nå sånn som jeg husker det var med Milan, men jeg kjenner jo liv hele tiden på en måte… Svar: jente

 

Barnet hikker mye – jente
Barnet hikker lite – gutt
Har merket noen få ganger at babyen hikker… Svar: gutt

 

Mamma spiste mye grønnsaker, frukt og fisk før unnfangelsen – jente
Mamma spiste mye kjøtt og melkeprodukter før unnfangelsen – gutt
Jeg er jo vegetarianer så jeg spiser jo bare grønnsaker, frukt og melkeprodukter… Svar: jente

 

Mamma får liten eller ingen pigmentstrek på magen – jente
Mamma får lang og tydelig strek på magen – gutt
Har ingen strek på magen… Svar: jente

Rund mage – jente
Spiss mage – gutt
Magen i noen vinkler er nok mer spiss enn rund… Svar: gutt

Magen synlig bakfra – jente
Magen er ikke synlig bakfra – gutt
Jeg forstår ikke helt hvordan magen kan være synlig bakfra. Vokser man så mye at den eser såpass mye ut på sidene? Høres litt merkelig ut. Tror aldri jeg har sett bakfra at noen er gravid?… Svar: gutt

Magen er høy – jente
Magen er lav – gutt
Jeg har en del nedpress, allerede?! Men jeg så i går at magen var lengre ned på magen… Svar: gutt

Legg sammen mammas alder ved unnfangelse og måneden unnfangelsen fant sted
Oddetall – jente
Partall – gutt
28 år og 5 = 33… Svar: jente

Ble babyen unnfanget på en partallsdato – jente
Ble babyen unnfanget på en oddetallsdato – gutt
I følge termin osv ble babyen unnfanget på en partallsdato… Svar: jente

 

Tre en tråd i en nål og hold den over magen rolig.
Går den i sirkler – jente
Går den frem og tilbake gutt – gutt
Den ville ikke røre på seg i det hele tatt…

 

Svar på mytene:
Jente: 15
Gutt: 12

Resultatet ble nesten 50/50, men ut i fra mytene så venter vi en: jente!

 

 

Jeg hører ofte “er det trygt å trene i svangerskapet?”. Jeg har ikke blitt spurt om dette spørsmålet i Norge ennå, siden jeg tror det er ganske vanlig at gravide trener og er aktive?! Når jeg er i utlandet, gravid og kommer inn på treningsstudio, er det mange som stirrer litt forundret over at jeg faktisk trener. Stanislav har aldri sett en gravid kvinne være aktiv i svangerskapet, og hadde mange tanker og var litt bekymret om dette var sunt for fosteret, eller rett og slett farlig for en gravid kvinne. Men nå som vi har snakket mye om dette, han ser at jeg trener og hvordan jeg trener, og stoler på at jeg lytter til kroppen min og alltid gjør det som er best for babyen. Når jeg har snakket med gravide i utlandet, har noen av disse fått beskjed fra legen deres om at de må være i ro så mye som mulig gjennom hele svangerskapet. Det er veldig overraskende og sjokkerende.

Er det farlig å trene i svangerskapet?

Jeg vil si at det er mer risikabelt å være inaktiv enn å trene i svangerskapet. Trening går helt fint, men selvfølgelig er det noen “regler” du bør vite om.

Trening gir deg og babyen mange helsemessige fordeler med mindre annet er indikert at du ikke kan trene i graviditet. Det anbefales at alle gravide skal være aktive i minst 30 minutter hver dag med moderat fysisk aktivitet. Det er opp til deg hvordan du vil trene. Trening i svangerskapet bør absolutt være en stor prioritet hver eneste dag.

Når du trener i svangerskapet er det viktig å alltid lytte til kroppen hele tiden. Du må kjenne på signaler som kroppen sender. Mange mennesker kan oppleve smerter i magen, som kramper, kynnere, og menstruasjonssmerter. Da er det viktig at du stopper opp og enten prøver noe annet eller tar deg en pause. Noen kan også oppleve blødning, noen ganger kan dette være små blødninger forårsaket av blodkar som sprekker. Blødning og eventuell mistanke vannaktig væske fra underlivet bør lege kontaktes umiddelbart.

Hvis du opplever komplikasjoner under graviditeten, må du ta disse alvorlig slik at trening ikke skader eller blir farlig for deg og fosteret. Det anbefales at du snakker med lege eller jordmor om trening hvis du er usikker på noe. Mange velger også en personlig trener eller fysioterapeut for å ordne en individuell treningsplan som passer deg og dine behov.

Hvor vanskelig kan jeg trene i graviditet?

Det er veldig individuelt hvor hardt du kan trene i svangerskapet, og det kommer an på hvor godt trent du var før du ble gravid og hvordan formen din er når du er gravid. Mange synes det er vanskelig å trene i begynnelsen av svangerskapet på grunn av kvalme og tretthet, og derfor er det mange som ikke begynner med trening før i andre trimester. Hvis du er veldig kvalm og trøtt, kan trening hjelpe deg med å føle deg bedre, i det minste prøve å være aktiv 30 minutter om dagen, og det kan være så lite som å gå en tur. Husk å få deg nok hvile etterpå.

Faktisk, hvis du er i god form og er godt trent, kan du trene på det samme som du gjorde før du ble gravid. Studier viser at fosteret ikke tar skade av hvis moren trener opptil 80% av makspuls. Når du er gravid vil du også ha større blodvolum, noe som gjør at du føler deg tungpust raskere enn før, men det er ikke farlig å få opp pulsen. En ting å være forsiktig med er å ikke bli overopphetet i første trimester.

Når det gjelder styrketrening, må du selv vite hvor mye du kan løfte. Naturligvis vil du ikke kunne fortsette som før graviditeten, for eksempel blir bekken løsere og du kan føle at kroppen din reagerer annerledes på vektløfting enn før. Det er veldig viktig å høre på kroppen. Når du kommer inn i andre og tredje trimester kan du fortsette med styrketrening, men det anbefales å ikke utføre tung løft der du må holde buktrykket i en lengre periode, for eksempel knebøy og markløft. Du kan prøve å løfte lettere og ta flere repetisjoner.

En fin regel med kondisjonstrening kan være at du ikke skal presse deg selv hardere enn det fortsatt er mulig å holde en samtale gående. Du må også huske at økt energiforbruk krever at du øker næringsinntaket og også at du får i deg nok vann ikke minst.

Hva er fordelene med trening i svangerskapet?

Det er flere helsemessige fordeler ved å trene under graviditet. Gravide kvinner som trener, opplever færre komplikasjoner og typiske graviditetsplager (forstoppelse, oppblåsthet, ødemer, rygg- og bekkenplager) og graviditetsrelaterte sykdommer (høyt blodtrykk, svangerskapsforgiftning, svangerskapsdiabetes, for tidlig fødsel). Du forbedrer oksygenopptaket, øker muskelmassen og forbedrer kondisjonen, noe som kan være til stor nytte for fødselen. Bedre vektkontroll, økt trivsel og energi, bedre nattesøvn, og dermed også humør. Det har også mange positive effekter på mental helse, da det reduserer risikoen for depresjon, angst og stress, selv etter fødselen. Trening gir økt og bedre blodstrøm i morkaken, noe som er veldig gunstig for fosteret.

Hvordan kan trening i graviditet gjøre en enklere fødsel?

Å føde en baby krever utrolig mye energi og styrke, du kan nesten sammenligne det med å løpe maraton. Det er en stor belastning på kroppen. Hvis du har trent gjennom graviditeten, med styrke og utholdenhet, kan fødselen oppleves som enklere og med redusert fødselstid. Forskning viser også at trening under graviditet også kan redusere komplikasjoner som kan føre til keisersnitt, behov for tang eller vakuum under fødselen. Du kommer deg også mye raskere etter fødselen.

Hva er fordelene med trening for babyen i magen?

Babyen i magen har også mange fordeler ved at mor trener under graviditet. En fødsel er også et enormt stress og kan oppleves traumatisk for babyen, og forskning viser at babyer født av trente mødre takler fødselen bedre ettersom de viser færre tegn på stress. Men også bedre allmenntilstand etter fødselen, da det gir redusert komplikasjoner etter fødselen. Regelmessig trening gjennom hele svangerskapet reduserer også risikoen for overvekt og andre livsstilsykdommer senere i babyens liv.

Hvilke aktiviteter skal man holde seg unna under svangerskapet?

Noen treningsformer som du bør holde deg unna, er kontaktsport og andre idretter der du risikerer slag i magen. Ellers bør man holde seg unna en aktivitet der det er fare for fall eller andre skader.
Etter uke 16-20 kan mange oppleve svimmelhet fra å ligge på ryggen, da fosteret kan legge press på arteriene og redusere blodstrømmen til hjertet. Det kan gjøre deg svimmel, miste styrke og kvalme. Idretter man bør holde seg borte fra i svangerskapet inkluderer:

• Alpint
• Ishockey
• Riding
• Turning
• Dykking
• Trampoliner
• Kampsport
  … annen sport der et er fare for fall eller slag mot magen.

Jeg kan ikke si dette nok. Husk at trening under graviditet skal få deg til å føle deg bedre både under og etter treningen. Trening skal være gøy. Ikke tren hvis du føler ubehag. Vi er alle forskjellige og alle svangerskap er forskjellige. Ikke sammenlign deg med andre. Du må trene i henhold til dine egne behov og lytte etter signaler som kroppen din sender deg. Hvis du lurer på noe om trening, anbefaler jeg å snakke med legen din eller jordmoren. Hvis du føler ubehag eller opplever komplikasjoner, for eksempel alvorlig smerte, blødning eller mye vannaktig utflod, må du kontakte legen umiddelbart.