Rafael kom ganske uventet til denne verden, det var enda en stund til termin.
10.01.20 – Det ble arrangert babyshower og vi snakket om at det kanskje nå var på tide å pakke fødebaggen. Jeg hadde jo ikke tenkt så mye på fødebaggen egentlig, da jeg var i uke 36, og enda 4 uker igjen til Termin. Milan kom jo til termin så jeg hadde på en måte forventet det det, eller gå over. Så jeg tok alt veldig rolig. Jeg nevnte fødebaggen når jeg kom hjem, men Stanislav var også veldig rolig og sa at det kunne vi jo ta etterhvert, hva skal man liksom pakke spurte han.
11.01.20 – Lørdagen kom og jeg begynte å bli litt stresset over denne fødebaggen som svirret i hodet mitt hele tiden. Jeg sa til Stanislav at jeg tror det er på tide å pakke. Hvis jeg plutselig skulle få rier, hvordan skal vi få med oss det vi trenger, jeg ville virkelig ikke sette meg selv i denne situasjonen. Men jeg hadde jo ingen klare symptomer på at noe skulle skje heller. Jeg sa også til Stanislav at i dag må vi ut å handle et antrekk vi ønsker å ha til gutten vår når han blir født, å jeg følte virkelig at dette må skje i dag. Vi har mye klær etter Milan, men det er noe spesielt med å kjøpe et antrekk du har valgt selv.
Vi hadde også begynt å pakke ned i leiligheten, slik at den nå nesten er sterilisert kan man si. Dette var også noe vi fikk over oss at det var viktig å få unna denne uken, hvertfall så mye vi kunne, slik at vi heller kunne kose oss med Milan og den nyfødte.
Symptomer jeg hadde var jo ikke så mye forandret egentlig. Nedpress, stikking i underlivet, mensmurringer osv.
12.01.20 – Klokken var 03, midt på natten. Jeg sov lite og ingenting i slutten av svangerskapet, så jeg hadde enda ikke sovnet. Plutselig begynte det å bli bløtt, som om jeg tisset på meg, så jeg sto opp av sengen. Jeg hadde en kraftig blødning og skjønte egentlig ingenting. Det var en mørk farge, så jeg gikk ut på stua for å se om jeg blødde mer og da kom det mer vann. Jeg sto midt på gulvet og så ned at det dryppet vann, men jeg klarte ikke å forstå om dette var fostervann eller urin, alt var bare helt merkelig. Så kom det en blødning igjen. Jeg sa til Stanislav at jeg var usikker på om det kanskje kom fostervann. Jeg gikk i dusjen og kledde på meg, så ringte vi føden.
Jeg fortalte slik det var, at det var umulig å si om det var vannavgang, men at jeg samtidig synes det var rart at det kom væske uansett om jeg holdt meg eller ikke. Da jeg var i uke 36 fant vi ut at jeg burde komme for en sjekk, det er jo litt andre rutiner når du er under uke 37. Jeg tok på meg et bind slik at jeg kunne se om det kom mer.
Men så var det denne såkalte fødebaggen. Jeg sto på gulvet og lo litt, sa at NÅ må vi pakke denne baggen om vi vil eller ikke, fordi vi aner ikke hva som foregår nå. Også ble det litt sånn tull. Ingenting var klart. Jeg bare kastet noen antrekk i en bag, toalettsaker osv. Det samme til babyen, noen antrekk bare. Så vi endte opp med en slags fødebag med alt mulig rart oppi.
(måtte lage dette innlegget på sykehuset, om fødebaggen)
Da vi ankom sykehuset var kl 05 ca. I det vi gikk inn kjente jeg igjen at noe sivet ut, en slags væske. Vi ble tatt godt i mot og startet CTG registrering av barnet. Vi var spente og visste ikke noe som helst, men da jeg har jobbet på fødeavdelingen før visste jeg at hvis dette er vannavgang så må babyen ut etter så så lang tid. Gutten vår hadde det bare bra, så det var betryggende.
(oppdatering uke 37 gjorde vi også på sykehuset)
Det var fullt på føden, så alt tok veldig lang tid. Ingen av oss hadde sovet, så vi prøvde å sove litt. Kl 10 kom legen for å undersøke meg. Nok en gang kjente jeg vann som sivet ut. Under undersøkelsen var ingenting som sto å pulserte, så blødningen var kanskje festeblødning (men jeg hadde også en blødning for 1-2 uker siden), eller bare et lite kar som bristet. Hun tok en ultralyd, babyen lå med hodet ned, men fortsatt ingen åpning og ingen tegn til at vannet gikk hvis hun rørte på hodet til babyen. Men det var mindre fostervann, så det ble konkludert at det var vannavgang.
(Klokken var 12 på dagtid og vi hadde vært våken i mer enn 24 timer. Nå var vi trøtt og ønsker bare å hvile oss. Vi var litt redd for at riene skulle starten uten noe søvn)
Vi fikk et rom på observasjonsenheten og oppstart av antibiotika hver 4.time for å unngå en eventuell infeksjon hos barnet, nå som hinnen inn til barnet var brutt. En jordmor undersøkte meg også å sa at ingenting var modent enda, men hodet var utrolig langt ned.
Ingen visste noen ting og vi ønsker å holde dette for oss selv helt til gutten vår ble født. Bare nyte denne tiden sammen alene.
