16.01.20 – Vi startet dagen med den siste tabletten. Antibiotika skulle jeg fortsette med helt til Rafael kom. Det var ingen effekt av tabletten denne gangen heller. Det ble bestemt at vi kunne dra på fødeavdelingen kl 12 og starte med drypp.
Vi kom på fødeavdelingen. Vi snakket med jordmor om at vi skulle starte med drypp, og så snakket vi litt generelt om min forrige fødsel og hvilke tanker jeg hadde denne gangen. Dette var en helt merkelig situasjon, at vi sitter og snakker om fødselen uten å være i fødsel og vi visste at mest sannsynlig ville han komme i dag.
Med Milan hadde jeg blødning på 2 liter, slik at det var noe de ville være forberedt på. Jeg sa også at jeg kunne tenkte meg epidural om det ble et behov for det. Men ellers tenkte jeg at vi fikk bare ta det som det kommer, men at jeg var veldig redd siden jeg ble igangsatt nå.
Jordmoren undersøkte meg og kunne få 4 cm hun også. Hun kjente en vannballong og mente at det var bedre om hun bare tok vannet og kanskje riene ville starte av seg selv.
Vannet ble tatt kl 13:30 ca, og etter bare 10 minutter kunne jeg allerede kjenne rier bygge seg opp. Hver eneste ri som kom ble vondere og kraftigere, som et elektrisk støt gjennom kroppen. Jeg var veldig nyskjerrig på om disse kraftigere riene allerede hadde en effekt på livmorhalsen så vi bestemte oss for å sjekke. Å ligge på rygg med vonde rier er bare helt grusomt. Jordmor var litt skeptisk da hun var redd jeg skulle miste motet om det ikke var mye fremgang, men jeg var klar over at dette kunne ta sin tid.
Kl 14:30 – 5-6 cm åpning og veldig tøyelig og tynt. Hun spurte om jeg ville ha epidural nå eller om jeg bare skulle fortsette. Akkurat nå var riene så vonde at alt ble svart når de nådde toppene, jeg kunne ikke snakke eller noe, og jobbet meg godt gjennom dem. På grunn av alle ledningene kunne jeg nesten ikke bevege meg og ikke være i vann. Jeg måtte ha registrering på magen hele tiden, i tillegg til elektrode på hodet til babyen. Men en sekk på senga hvor jeg kunne lene meg fremover var det som hjalp mest. Det var vondt og allt handlet om å overleve nå, jeg fikk ikke helt tid på å “bli vant” med smertene når det gikk så fort. Jeg spurte jordmor hva hun tenkte, hva om jeg ikke tar epidural? Hun mente han ville være ute innen en time ca. Kjente jeg var veldig skeptisk, sa hun dette bare for å hjelpe meg til å holde ut videre? Så ingen epidural eller annen smertelindring ble igangsatt. Jeg ba Stanislav om å massere meg bak på ryggen og ved bekkenet. Han presset hardt med hendene og vrikket litt på bekkenet mitt, noe som ga veldig god smertelindring. Jeg følte meg allerede tom for energi, hvorfor? kanskje fordi alt skjedde så fort. Husker jeg sa til Stanislav at jeg følte meg allerede sliten.
Kl 15:00 – kjente jeg plutselig litt trykking? Med Milan hadde jeg epidural, men så høy dose at jeg ikke kjente trykking i det hele tatt, så jeg ble veldig usikker. Jordmor mente at nå var det ikke lenge til han var ute, hun var helt sikker på at jeg kom til å begynne å trykke på riene. Jeg sto med prekestolen, men jordmor var litt redd for at han plutselig skulle komme, så jeg kom meg opp i sengen, i en stilling hvor jeg hadde en sekk foran meg. Jeg kunne stå på knærne og slappe av i overkroppen. Jeg synes det er behagelig med en slags vektløshet under riene, spesielt i overkroppen. Stanislav sto foran meg slik at vi kunne jobbe sammen og holde hverandre i hendene. Smertene hadde toppet seg enda litt, så nå fikk jeg også følelse av å måtte kaste opp, noe jeg heldigvis slapp unna.
15:30 – det var vaktskifte og jordmor sa jeg måtte ringe på om jeg følte trykking. Første rie som kom når hun gikk ut døra kjente jeg trykking og ba Stanislav om å ringe på. Hadde ingen anelse på hvor fort det kom til å skje eller hvor mye trykking jeg skulle kjenne før han kom.
15:45 – Nå trykket det skikkelig til og jeg kunne kjenne at han kom lengre og lengre ned i bekkenet. Trykkingen var ekstrem, ikke veldig vondt egentlig, men det var en følelse at jeg kom til å eksplodere om jeg trykket for hardt, så jeg var litt usikker og nervøs. Men kroppen gjorde jobben nesten selv, samtidig ville jeg ikke trykke for lenge så jeg prøvde å trykke så hardt jeg kunne. Tror jeg klarte 3 runder på hver rie. Mellom riene drakk jeg litt saft for å ha litt energi. Noe som var litt komisk var at jordmor snakket norsk til meg og Stanislav snakket engelsk. Så når jordmor sa pust så sa Stanislav trykk. Så jeg ga dem alle klar beskjed om å samarbeide, hvis jeg skulle gjøre alt riktig, for det ble alt for mye for meg. Haha! Nå kom det jordmor nummer 2 og barnepleier, klar for å ta i mot lille Rafael.
16:00 – Plutselig kjenner jeg at hodet står i åpningen og det ble veldig vanskelig å bare puste når jeg kjente trykkingen, så jeg var litt redd for rifter hvis han kom ut for fort. Men jordmor var utrolig flink og veiledet meg hele veien, aner ikke hva jeg skulle gjort uten dem, de er så utrolig flinke, har ikke ord. Nå kjente jeg hodet sto ut og jeg spurte om Stanislav ville se, men jordmor sa at han burde være sammen med meg slik at vi hadde dette øyeblikket sammen. Kjente skuldrene til Rafael var på vei ut, dette var veldig vondt.
16:05 – Rafael kom til verden <3 Endelig kjente jeg en lettelse i kroppen, jeg snudde meg og satt meg ned for å ta imot Rafael på brystet mitt. For en følelse! Endelig var han her og endelig var vi ferdig. Helt uvirkelig følelse, jeg har ingen ord som kan beskrive dette. Fødselen varte i 2,5 time. Ingen rifter, ingen blødning, jeg følte meg i skikkelig fin form, jeg var virkelig til stede.
Vi sendte bilde til familie og det kom som et sjokk for alle. Ingen visste hva som foregikk og at vi ventet Rafael allerede nå. Ingen visste navnet hans heller. Vi ringte storebror og sa allerede etter 2 timer at han kunne komme på besøk. Denne følelsen kan ikke beskrives.
Takk for svar angående blødning i tidligere innlegg 🙂
Så fin fødselshistorie! Høres veldig vondt ut, men også flott at det gikk raskt (når det først kom i gang), og veldig fint med premien på slutten 😀 Tøft at du greide deg uten epidural. Jeg tenker det samme som deg – at jeg er positiv til det hvis det er behov, og hvis tiden drar litt ut.
Vet ikke om det passer seg å spør om trening under dette innlegget, men tar sjansen på at det er innafor. 🙂 Synes du man bør kutte ut de tyngste basisøvelsene i styrketrening på slutten av svangerskapet? Har feks trent markløft og knebøy frem til nylig, men i dag turde jeg ikke gjøre det. Er litt redd for ”trykk” i denne perioden, da baby har lagt seg med hodet ned, og jeg kjenner en annerledes følelse når jeg beveger meg. Plutselig er ting litt mer ubehagelig enn før, feks turer og lignende. Usikker også på utfall og benpress etc. Hva tenker du? 🙂
Takk for det ❤️ Det er vanskelig å si hvordan fødselen blir og hva man bør av smertelindring osv. Det gikk aå fort med min fødsel at epidural ville nok ha gjort fødselen enda lenger. Noen gang kan epidural også stoppe riene og effekten av dem. Men smertelindring er supert for å hente seg inn og kanskje få mer energi på slutten. Men det finnes andre ting også 🙂 men det finner du ut når du er i fødsel!:)
Når det gjelder trening tenker jeg at det beste er å lytte til kroppen. Om du synes det er ubehagelig kan det være lurt å trene noen andre øvelser. Det kommer også ann på hvor mye du har trent før svangerskapet. Jeg tok markløft med bare stang på slutten og utfall med lette vekter. Men merket at bekkenet begynte å bli mer ustabilt og det var litt ubehagelig, så da stoppet jeg. Sørget for at treningen føltes bra og ikke vondt eller ubehagelig. Du skal jo ikke slite deg ut heller 🙂 brukte steppemaskin/trappemaskin en del på slutten som et alternativ:)
Det høres fornuftig ut. Takk for svar! 😀
Vanskelig å si hva som er best 🙂 Men på slutten blir det hardere og vanskeligere å trene, så ikke press det for mye, det viktigste er å holde seg i bevegelse. Det kan jo være lurt å trene bekkenbunnen. Slyngetrening kan være et alternativ som du også kan prøve 🙂