Det var mandag og jeg var kommet til svangerskapsuke 36+1. Hadde en time til jordmor denne dagen. Lille jenta i magen hadde det fint og alle prøvene så fine ut. Jeg fortalte jordmor at torsdag uken før kjente jeg en merkelig følelse i magen og fikk akutte sterke smerter. Det var ikke rier, men det var som om hun datt ned i bekkenet mitt og presset på alle nervene mine. Da fikk jeg litt panikk og begynte å ringe rundt til noen venner som vi hadde som backup for å passe Rafael at noe kunne skje når som helst. Kjente rett og slett på litt angst og uro etter denne dagen. Hadde litt smerter og noe veldig vannaktig kom ut litt og litt, spesielt ved bevegelse. Var det urin eller fostervann? Litt merkelig å lekke også etter toalettbesøk, men samtidig vet jeg at en baby presser på absolutt alt inn i deg så rare ting som å lekke urin ukontrollert kan jo skje. Jordmor bestemte seg for å sende meg på fødepoliklinikken på sykehuset bare for å ta en sjekk. Det var jo tross alt enda prematur uke.
Jeg ble godt tatt imot på poliklinikken. Det ble gjort en ultralyd som viste rikelig med fostervann. Jenta hadde det fint i magen og vi kunne se at hodet lå veldig godt ned i bekkenet. Så ble det gjort en gynekologisk undersøkelse hvor legen kunne se en liten mengde vann liggende helt inn ved livmorhalsen. Det kom ikke noe mer, så legen ble veldig usikker. Det ble konstatert at dette måtte være fostervann og jeg fikk beskjed om å legges inn på fødeavdelingen.
Det som skjer når man har vannavgang i uke 36 er at man starter opp med antibiotika da det er fare for infeksjon. Deretter venter man på at man skal få rier av seg selv. Hvis man ikke får rier naturlig vil man i uke 37 bli satt i gang. Grunnen til at man venter er for å ikke føde et prematur barn.
Så nå skjedde altså akkurat det samme, på samme dag, sånn som med Rafael. Så innen 6 dager skulle jeg altså føde et barn. Jeg kjente en liten skuffelse, at jeg skulle bli liggende på sykehus med antibiotika, alene, uten å være sammen med Stanislav, Rafael og Milan. Hvorfor kunne ikke bare fødselen komme med rier av seg selv til termin? Heldigvis sa legen at jeg kunne dra hjem så lenge jeg kom hver gang jeg skulle ha antibiotika (som var hver 4.time), og tilbringe natten på sykehuset.
Hver gang jeg gikk hjem kjente jeg at noe vannaktig som sivet ut, ikke store mengder. En av dagene på vei hjem kom det så mye at alt ble bløtt helt ned til knærne nesten. Det var utrolig ekkelt. Da jeg fortalte dette til jordmor sto legen å lo av meg, for det måtte jo sett veldig dramatisk ut om noen hadde sett meg. Haha. Men ingen rier kom og det roet seg etter denne dagen. Alle prøvene som ble tatt var fine og jenta hadde det fortsatt fint i magen. Jeg kjente på litt masrier eller kynnere, men tenkte at dette er jo helt normalt uansett i uke 36.
Så kom dagen da jeg var i uke 37. For å være helt ærlig skal jeg innrømme at jeg ikke hadde motivasjon i det hele tatt til å skulle starte å føde. Følte meg absolutt ikke klar, og den følelsen at du bare sitter å venter på helt sinnsyke smerter, er jo bare helt sykt. Så kom den klassiske tanken, vil jeg kunne elske en ny baby allerede nå igjen? Kommer jeg til å ha den samme følelsen denne gangen som da Rafael kom på brystet mitt? Jeg hadde jo nettopp født en baby. Men så vet jeg jo at en mamma kan aldri føle nok kjærlighet.
Søndag, 20.12.20, uke 37, kl 12. Nå var vi i gang.
Legen kom inn og fortalte meg at vi skulle starte med en ballong. Herregud tenkte jeg, den der ballongen som alle snakker om, alle historiene om de ekstreme sterke syke riene som kom av denne ballongen. Hvordan i alle dager fører man denne ballongen gjennom livmorhalsen og inn til hodet til babyen, uten at det må gjøre ekstremt vondt? Legen lo av meg og trygget meg på at jeg ikke kom til å kjenne noe som helst. Jeg kjente absolutt ingenting! Ballongen skal sitte i maks 12 timer før den tas ut, men faller ut av seg selv når man begynner å få åpning.
Kl 12.30 kom ballongen ut etter at jeg satt meg opp på senga. Etter en time kom det en del rier, men de var veldig svake. De tok seg ikke opp og dabbet mer eller mindre av etter en liten stund.
Kl 18 ca startet de med å sette tabletter ved livmorhalsen for å stimulere til rier. De tok også sjekk og kunne fortelle meg at jeg hadde litt åpning, kanskje 3 cm, og at hodet lå veldig langt nede. Det ble satt inn en tablett. Fikk noen få sterke rier, men fikk igjen masrier, som da kjennes ut som lette menssmerter.
Planen var på grunn av covid-19, at med en gang jeg kjente sterke rier, eller at åpningen ble større skulle Stanislav få komme, da alle var helt sikker på at dette kom til å gå kjempefort hvis jeg fikk rier. Fikk litt angst av tanken. Hadde fortsatt fødselen til Rafael klart i minnet, og disse smertene, hva kan jeg si, det er ikke noe du gleder deg til.
Riene kom regelmessig og jeg fikk en ny tablett etter 4 timer. Det kjentes fortsatt ut som menssmerter, bare litt vondere, eller kanskje det var mye vondere, men jeg sammenlignet smertene med riene fra Rafaels fødsel som jeg ikke hadde glemt.
Kl 23 sendte jeg en melding til Stanislav at han måtte komme. Riene var mye sterkere nå og jeg visste ikke helt hvor vonde de måtte være før det skjedde noe mer. Den siste meldingen jeg sendte; “Det går fremover, men jeg har skikkelig lite motivasjon for denne fødselen. Vet ikke hvorfor. Jeg tror det er fordi jeg føler jeg nettopp har født et barn og er ganske trøtt og sliten av hele greia nå. Jeg ikke klar for den siste etappen og alle disse følelsene. Eller så er det fordi jeg er alene”. Etter 10 min var Stanislav her og alt føltes så mye bedre.
En ny sjekk ble gjort etter midnatt og da hadde jeg 4 cm åpning. Vi var på observasjonsenheten, så nå skulle vi få gå over til føderommet. Vi ble tatt godt i mot av en herlig jordmor. Riene var fortsatt regelmessige men svak. Kjente nesten ingenting når jeg lå i sengen, men da jeg var oppe å gikk ble de sterkere. kl 04.00 bestemte vi oss for å ta en ny sjekk. Jordmor kjente en liten vannballong og spurte om vi ikke bare skulle ta vannet. Jeg var dødstrøtt og sliten. Av erfaring vet jeg godt at det ikke er lurt å føde mitt på natten på grunn av at man ikke har nok energi. Jeg tenkte meg litt om, men jordmoren ville virkelig ta vannet. Jeg så på skjermen at riene mine kom hvert 2 minutt, det bare gjorde ikke så vondt. Det jeg ikke tenkte på var at hvis hun tok vannet ville nok riene sikkert gå over til det ekstreme uten en eneste pause, når de allerede kom så tett. Jeg sa vi skulle ta vannet. Det angrer jeg på at jeg sa ja til, hva tenkte jeg egentlig?
kl 04.20 ca tok jordmor vannet. Ja riene kom, en etter en, uten en eneste pause, så vonde at jeg ville kaste opp og holdt på å besvime flere ganger. Det var 10 ganger verre enn med Rafael. Jeg mistet all kontroll og hadde ikke noe energi å hente. Klarte ikke å finne en eneste stilling hvor jeg kunne puste. Ikke visste jeg om disse riene hadde noe effekt, som gjorde alt enda verre. Etter 30 min spurte jeg om epidural, for jeg trengte å hente meg inn igjen. Jordmor tok en sjekk og jeg hadde allerede 9-10 cm åpning. Så da var det egentlig bare å vente på pressriene. Jeg spurte om ikke jeg bare kunne presse en gang for å se hva som skjedde, og da jeg gjorde det kom hun helt ned i bekkenet og var nesten på vei ut. Et press til og hodet kom og deretter tok jeg henne ut og opp selv og la henne på brystet mitt.
Kroppen var i sjokk og jeg klarte ikke å slappe av å nyte at hun var ute. Jeg prøvde å se på henne og jeg så på Stanislav, endelig var det over og hun var her. Hun skrek en gang og så ble det stille. Jeg har jobbet på fødeavdeling i noen år og skjønte da med en gang hva som skjedde. De stimulerte henne men hun ville ikke skrike. Så ble barneleger ringt på og det kom flere folk stormende inn på rommet med masse utstyr. jeg var veldig rolig og følte meg trygg, vi kunne ikke vært på et bedre sted. Stanislav var mer bekymret, så jeg ba han om å gå å se sammen med legene, men han ville være sammen med meg. Etter en liten stund bestemte de seg for å legge inn Kristina på nyfødt intensiv.
Så der la vi sammen, uten Kristina, etter denne intense timen hadde vi ingen premie å kysse og kose på. Jeg fortalte Stanislav om at alt ville gå fint men de må gjøre det som er best for Kristina. Jordmor sa alt var fint, hun var helt frisk, men det var en rask fødsel på bare 1 time, og hun hadde fortsatt litt vann på lungene. Vi skulle få møte henne snart igjen. Så sa jeg til Stanislav; “jeg vet ikke engang hvordan hun ser ut”. Så ble jeg bare helt tom og trist, samtidig som jeg var så glad for at vi endelig snart skulle få være sammen med jenta vår <3
Kristina kom til verden 21.12.20 kl 05:22. Hun var 2740g og 47cm lang.
